Fraa ’72  (Gamle Vævst fortæller)

Tekst: Christian Stub-Jørgensen ©

Musik: Flemming Larsen ©

 

Et gaddelit stormvær e bârstens plasèr – de rignar jâ alri ejn bedda.

Då blæste’d nu livæl et vassens grân mer i toåhalfjærds må ni vedda.

 

Se  droknade sjøfolk å strânade sjev ded hâ ni vel sajtens hørt nok om.

Men varre ded va’d sku, a Kjestana drev te sjøs på lârs Annarsa lokkom.

 

Dær hadde vad gjijle me kaffe å pjask, å syp – naj, jâ tor ikje saj’ed.

Å Kjestana hadde nok slogged for rask (hon tølde væl ikje så majed).

 

Hon vounada op henad minat pånå å va lid uroli i mauajn,

å gjek, me sin sarkj å et unjesjørt på te huzed dær øster i hauanj.

 

Lid halsæunu va hon å hæzzelit træt, ded hadde væl nok sina grujna.

Hon blynkjad’ me iven, ded kommer så læt, å strajs va hon nærved å blujna.

 

Å ijnan hon viste’d, så sådd hon å snev, å vounada ikje så bajla.

Men så kom ju stormijn, å lokkommed drev – ja hon kom sku næt ud å sajla.

 

Då folk kom te strân, va hon tre mil te sjøs – ejn helu for lânt te å bjæra.

Di vajtada te’na å râvte: Adjøs – God gjive, a huzed må bæra.

 

Lârs Annars va kjivå’d – hajn stod ær å så, hvor lânt a hans lokkom va hænna.

Hvem sâbrian kunje om Kjestana spå, a hon fijk så våder ejn ænna?

 

Ja, seddan kom Kjestana altså astâ, å inijn så mera te heijne.

Så holde di øfrøl i fijle-fæm dâ – å svoverijn hugde et mijne.

 

Men tænkj jer: I hijndâjn kom Gelius Lunj te Najse å kunje fortælla

I Rysland va Kjestenas sjev gåd på grujn – å dær e hon gjevt å hâr bælla.