 |
PETER Å FRIDA (Enj borrinjholmsk sansâga)
Skrevved udå Peter Sæl 1947
Nu ska ni høra om Peter å Frida som uda i Vestermarkersen bo.
Å va jâ sajjer på ded kanj ni lida, sânt e vert enaste or kanj ni tro.
Frida gjikk jemma hos fârinj som pajja – Peter jolp bønnerna plojja å majja,
mænd ded va sjæjlan hanj fikjkje nâd djort, så hans fortjæneste vaj ju mæst lort.
Hon holt å hanja å hanj holt å honer, bægjgje di monglade ikjkje hormoner,
bægjgje di va Væstermarkkjærkebo – Peter frå Smorrænga å Frida frå Spro.
Ota ijnj så dom så hæjlua vandra, kjøssa å fægjgjes forsto di dom på,
sâgen e dænj, di hadde trænad på anra, for lid erfârinj e got, dæmmeså!
Mæn henad jyl så går Frida å gjyzer, sajjer te Peter: ”du Peter jâ fryzer,
nu må du fankemaj rompa daj op – gje maj enj pæls, dær kanj varma minj krop!”
Peter hanj gjikk to-tre dâ, kansje fira, veste ju got a enj pæls ded e fint,
mæn dænj e dyr så ijnj må spekkelera – stjâl så en tajnebog oppa på Klint.
Kjøfte enj pæls, dær va bløder å nætter, kjâula å hozzer å to korselætter
å enj pyjamas å sølketriko så stor a dænj kunje di hâ bægjgje to!
Peter hanj hadde nu troffed ded rætta: Frida hon ble umanerlijer glâ.
Kjelen hon ble som en klokkarakjætta – mæn ak ded vârde kuns små fjârtan dâ.
Kvinjfolk bler storajtu, når di får pælsa – ville nu nâue på Peterinj hælsa.
Hon ble så nobel å så kolturel, så nu vil hon visa saj på Kanns Hotæl!
Frida hon syntes a Peter va værkan klåg æjle fin, mæn så dø som enj sijl.
Javade hannem a stâ, å ver kjærkan, trof hanj enj vâuvnmanj å lajde enj bil.
”Tøsen ska mora saj, sjid vad ed koster”. - Ded gâ for Frida på såred et ploster.
Hon fikjkje pæls på å næsan i sjy, kjøre me Peter te Åkjærkeby.
Pibla me pæls på å storajtu mina, di kanj så læt på et bal få en tjans.
Frida slop inj, mæn o sâbrians pina: Peter hanj ble smeddinj ud idå Kanns.
Bârhâudad, kjiwåd me krøjlua bojser, ble hanj te grin å ble kalt for enj lojser,
å mæns hon svingde sinj søndia krop, trok hanj så kjiwåd sinj bojserem op.
Henry frå brøgsen hanj dajnjste me Frida – Peter va nagger å galinj å sur.
”Jâ vil på kvinjfolkafanskawed sjida”, sâ hanj å gjikk runjt i bøjn saj en tur.
Væm vad hanj møtte på Doktarabakkanj? – Frida me Henrysa arm omkring nakkanj!
Fost ble hanj paf, så hanj svalte sinj skro, så ble han joner, hanj ville se blo!
Peter gâ Henry enj donner i skrâtan, så hanj kvab om å ble ligjgjenes dær.
Spottade Frida i fjæsed – ”dinj sâtan! bølinj stå i daj din skabbua mær!”
Frida skræj op å så kom polletied – Peter kom frøgtelij galt opidied,
hanj fikjkje feria – jo kos mæn ilæl – ikkje på Kanns, mæn på ”Krojsbærs Hotæl”!
Nu hâr hanj ganske taft løsten te honer, hanj e kurèrder å fri for hormoner.
Frida, ja hon må nu âu tâ’d me ro – nu sedder hon å vagger dæroppa i Spro!